Amiga ISO Collection

home *** CD-ROM | disk | FTP | other *** search

/ Amiga ISO Collection / AmigaDemoCD2.iso / ASCII / TEXTE / SEX / ENGLISH / Sexdyret.lha / Avgjørelsen next >

Wrap

Text File | 1994-02-23 | 10.8 KB | 369 lines

AVGJØRELSEN av Wenche Bø Lunde Hun ville aldri kunne glemme synet av tommelfingeren sin der den strøk og strøk ham over kinnet. Hun som alltid var så nøye, irriterte seg over at neglelakken flasset av. Han lå så rolig, hadde øynene igjen. Samtidig var det noe anspent over ham, noe lukket over ansiktet som skapte avstand. En avstand som gjorde henne urolig, en av- stand hun ikke kunne forstå. Hun savnet øynene hans. Synet av dem, hengi seg, drukne, forsvinne like inn i hans sjel. Hun hadde aldri hatt det slik med noen annen. Når de to sto eller lå tett sammen, var det bare øyne. Alt annet fløt vekk, ble ubetydelig. De ble en sjel, ett par øyne, og alt rundt dem opphør- te. Nå visste hun ikke hva han tenk- te, bare at han tenkte. Nyven i pannen hans fortalte sitt tydelige språk. Hun ville si "Se på meg", men fortsatte bare å stryke. Hva tenkte han på? Hva ventet han av henne akkurat nå? Hun var forvirret, hadde tenkt seg dette an- nerledes. Da han sa: - Nå legger vi oss, hadde hun kjent prikkingen i krop- pen. Som hun hadde drømt om ham i disse tre lange månedene. Ingenting i livet kunne bety nok for henne når han ikke var der. Savnet var som en fysisk smerte som mur- ret og murret i sjelen. Hun savnet stemmen hans - stemmen når han sa: - Savner deg. Stemmen når han sa: - Ta vare på deg selv, jenta mi. Stemmen når han sa: - Du vet ikke hva du vil. Du må bestemme deg - ham eller meg...! Bestemmelesen ga seg selv. Hun hadde ikke noe valg. Alt i henne dreide seg om ham. Lengselen etter ham dominerte hele hennes liv, det var få øyeblikk han ikke var der. Hun hadde følt det nesten umiddel- bart etter at hun traff ham: Denne mannen kan jeg ikke slippe! Hun hadde trodd det bare var forelskelsen som fordreide hodet hennes, gjorde henne ør og gal av lengsel og begjær. En forelskelse som ville gå over, dempe seg, men alt ble bare verre, mer uutholdelig. Han var alt hun ønsket seg. Det var han som hadde foreslått pausen: - Jeg vil ikke presse deg, hadde han sagt. - Jeg holder meg unna, gir deg tid til å tenke, finne ut av deg selv, ditt liv... I begynnelsen av forholdet hadde hun tenkt at det beste hadde vært om også han var bundet. Han var nyskilt, ensom og tiltrekkende. Hun, en moden kvinne på 35, had- de forelsket seg i ham ved første blikk. Han hadde virket så glad, så utadvendt og lykkelig. Som om skilsmissen ikke gjorde ham det minste vondt. Siden lærte hun at det var en maske. Han hadde et langt mer alvorlig indre, og skils- missen hadde kostet ham mye. - Jeg elsket henne ikke lenger, men å bryte ut av et forhold er alltid vondt. Det tok på selvtilliten min at hun hadde funnet seg en elsker. Først ville jeg hevne meg ved å kreve omsorgen for Joakim, men innså at gutten ville få det best hos moren. Også hun hadde en sønn, en adoptivsønn. Hun elsket ham som sin egen. Hadde kjent ham siden han var to år, da hun traff Erlend. Erlend var enkemann. Konen døde før Joakim hadde fylt året. Hun følte det som om gutten var hennes eget kjøtt og blod. Nå var han ti år, en følsom og god gutt, og svært knyttet til henne han kalte mor. De tre hadde vært en lykkelig familie før det skjebnesvangre møtet med ham. Utroskap hadde aldri streifet henne. Hun hadde ført en harmo- nisk tilværelse, helt til kjærligheten slo om på livet hennes. Hun syntes hun hadde hatt det bedre uten. Å hengi seg til kjærligheten hadde vært først og fremst å hengi seg til smerten. Livet ble ikke det samme etter møtet med ham, alt fløt for henne. Lengselen, møtene med ham, ble selve drivkraften. På ferie med familien holdt hun nesten ikke ut. Hun tenkte på ham som var på ferie alene. En umoti- vert sjalusi herjet i henne. Han var fri, tiltekkende, en vidunderlig og varm elsker. Klarte han seg i søli- bat? Hun elsket med sin mann... nei, hun elsket ikke. Elskovsstun- dene var lite opphissende og mer av gammel vane. Hun kunne ikke leve slik lenger. Sammen med ham var hun en varm, lengtende erotisk kvinne. Han hadde vekket henne, lokket frem en lidenskap hun ikke visste hun var i besittelse av. Han krevde alt og fikk alt, uhemmet. Nå var møtet der, møtet hun hadde fablet om i tre lange måne- der. 20 mil hadde hun kjørt, for- ventningen og nervøsiteten hadde herjet i kroppen hennes. Han had- de virket kort da de avtalte møtet. - Jeg er så glad i deg, hadde hun hvisket gjennom telefonen. - Vi får se...hadde han svart. Hun hadde følt seg litt blyg da hun stod foran ham. Han omfavnet henne ikke slik som hun hadde fab- let om. Han bare så på henne, sa alvorlig: - Så her er du... Han var vakker. Kortere på hå- ret og svært brun. Blikket hans holdt henne ikke fast, men hun trodde hun skjønte. Han visste ikke hva hun hadde å si. Kanskje også han kunne være litt sjenert? De hadde spist før de la seg, hadde fortalt spredte glimt fra livet de tre siste månedene, men hadde ikke berørt det viktigste: Deres for- hold. Hun flyttet tommelfingeren fra kinnet hans og dro hånden gjen- nom håret hans. Hun hadde lyst til å skrike til ham: - Se på meg! men fortsatte å stryke. Ville gjøre det som var godt for ham. Det viktigste var at de to var sammen. Hun måtte ikke være så utålmodig. Det gikk en skjelving gjennom henne. Fra i dag av hadde de to all verdens tid... Munnen hennes la seg over hans. Hun merket sårt at han ikke ga gjensvar, og følte seg forvirret. - Er du trett? - Hm, svarte han, fremdeles uten å åpne øynene. Det slo henne at de korte øye- blikkene han hadde sett på henne, ikke ga rom for kontakt. Hun leng- tet slik etter ham, følte seg skuffet over at han var trett. Hun ville så gjerne kjenne ham, tett inntil seg, kysse ham, la lidenskapen slå ut i full styrke, forsvinne inn i ham, hengi seg. Det var en pine at han var trett... Hun følte seg ensom da han sovnet. Hun sluttet å stryke ham gjennom håret, støttet seg på albuen, så på ham. Han pustet jevnt, men nyven i pannen var der fortsatt. Han virket urolig, kastet på seg, noe som ga bølger i vannsengen. Først da gikk det opp for henne at det var det hun lå i, en vannseng. De hadde ligget så rolig at hun hadde glemt det. Han begynte å snorke, og hun la seg forsiktig ned på armen hans. Hun hadde aldri følt seg så ensom. Han gryntet i søvne. Leppene hennes berørte munnen hans. - Jeg elsker deg, hvisket hun. - Jeg har aldri elsket noen som deg. Jeg har vært glad i, men aldri els- ket... Ikke et øyeblikk klarte hun å slappe av. Hun følte seg anspent, urolig for å vekke ham. Skjønt hun gledet seg - det eneste hun så frem til var at han skulle slå øynene opp, se på henne, smile, strekke armene ut etter henne. Hun husket andre morgener med ham. Morgener hvor han trakk henne inntil seg og hvisket: - Har du lyst? Hun skalv ved minnet, og kjente lengselen etter ham som en bølge gjennom kroppen. Han våknet, så på henne. - Du ser trett ut. Har du vært våken lenge? Hun nikket. - Hvorfor lot du meg sove? Hun følte lettelse. - Ville du at jeg skulle ha vek- ket deg? Han nikket og gjespet. Hun lente seg over ham, la leppe- ne mot hans. Følte at nå, endelig, skulle de bli ordentlig nær hverand- re! Han vred hodet til siden, og noe vanvittig vondt hugg tak i brystet hennes. Sjokkert og forundret sa hun: - Vil du ikke at jeg skal kysse deg? - Nei, sa han og så på henne. Nå holdt han blikket fast. - Hvorfor ikke? sa hun tonløst. - Fordi jeg har tatt en bestem- melse. - En bestemmelse? Han nikket. - Ja. - Og den er? Det var så uvirkelig da hun hørte ham svare: - Jeg vil være fri. Jeg vil ikke binde meg så fort etter en skilsmis- se. Jeg har brukt tiden min til å tenke. - Hvorfor ville du møte meg? Hun sa det sårt, og han så direk- te på henne igjen. - Det var bedre å si det ansikt til ansikt. Det ville blitt brutalt gjennom telefonen, synes du ikke? Hun nikket, var så nummen av sjokket at hun ikke klarte å forstå hva han sa. - Har du glemt meg? - Glemme gjør jeg aldri, men jeg har bestemt meg for å leve ale- ne. Det var mye hun ville si, forfer- delig mye, men det var lite hun fikk frem. hun hadde lyst til å spørre om det var en annen, men ville ikke vite det. Smerten var total uansett. - Vet du hva jeg har brukt tiden til? Å lengte etter deg. Han nikket. - Jeg trodde det... - Du lot meg ligge her ved siden av deg... Han hørte fortvilelsen hennes, holdt blikket hennes uten å gi seg over. Hun hadde lyst til å skrike, så på mannen hun elsket til vanvidd. Så på disse øynene hun aldri kunne glemme. - Jeg trodde vi skulle elske - jeg har lengtet slik. Hun så på brystkassen hans, kunne ikke unngå å ta på ham. Han lå der, lot seg kjæle med uten å løfte en hånd. Uten å stryke henne over kinnet, uten et ord til trøst. Hun kjente seg som lammet over hvor egoistisk han var. hun klarte ikke å stoppe strykingen over brys- tet hans. Det malte inne i hodet hennes: - Det er slutt, slutt. Det er siste gang jeg ligger ved siden av ham...! Hun begynte å kysse ham, og fortsatte selv om hun verket av sorg over at han ikke ga gjensvar. - Jeg vil elske med deg for siste gang... Hun hvisket det. Han svarte nei. - Hvorfor - fordi jeg elsker deg? - Nei, fordi jeg er redd for mine egne følelser. Så var han ikke helt kald likevel. Hun fortsatte å presse leppene mot hans, strøk ham over brystet, kjente at hun holdt på å gå i styk- ker av lengsel og fortvilelse. Han trakk seg ikke unna da hun ble dristigere. Hun strøk ham nedover magen, kjente at lemmet hans had- de en annen vilje enn hjernen og fornuften. Han gjorde ikke mot- stand da hun trakk av ham trusen, men hun var livende redd for at han skulle be henne stoppe. Det var sorgen mer enn lidenskapen som drev henne. Nå var det hun som hadde lukket øynene, hun som ikke kunne vise hva sjelen følte. Hun la seg oppå ham, førte ham inn i seg og beveget seg heftig i en sorgtung rus. Hun kom som i et re- sultat av måneders lengsel - ikke bare en gang, men to. Hun var sanseløs av følelser. Nå først over- tok lidenskapen i ham, og han ga seg over en kort stund før han kom... Etterpå lå hun stille på armen hans, stirret opp i taket. - Menn kan voldtas, hørte hun ham si. Hun snudde seg. - De kan, sa hun fast. - Og jeg angrer ikke. - Gjør du ikke? sa han bare og holdt blikket hennes et lite øye- blikk. - Jeg må vel kalle dette en fri- villig voldtekt, sa han, og hun svar- te ikke. Hvorfor hadde hun gjort det? Hun visste det ikke helt selv. Hun elsket ham, og hadde noe å fortelle ham, og han hadde ikke spurt om hva. Nå var det ingen vits i å fortel- le ham det: Fortelle ham at hun hadde brutt alle broer. Fortelle ham at hun hadde skuffet sin ekte- mann og hans sønn. Fortelle ham at hun hadde satset alt på denne intense kjærligheten. Fortelle ham at hun følte seg knust og ribbet - og gal av sorg ved tanken på en fremtid uten mannen hun elsket over alt på jorden. Han fulgte henne ned til bilen. Så nesten både lettet og munter ut da han sa: - Vi snakkes. Hun svarte ikke. Satte seg bak rattet og kjente en total stillhet i seg. Hun hadde aldri følt det slik før. En slik ro, en slik ensomhet - som om alt var stille før stormen. ***********